“Follow the painting” – Hvitvasking i kunst

Det er vel kjent at kunst benyttes som et verktøy i hvitvaskingsprosesser. Generelt er alle dyre gjenstander egnet for hvitvasking og terrorfinansiering, det være seg for eksempel gull, diamanter, antikviteter eller vin. Det som særpreger kunst er at kunst og verdien av det er subjektivt: Det opereres ikke med faste priser, prisen beror på avtale mellom kjøper og selger.

Hvitvasking ved hjelp av kunstverk kan foregå på mange måter. I eksempelet under har person A 5 millioner som stammer fra narkotikahandel. Person A kjøper et Munch-maleri på en auksjon i Genève. Maleriet flyttes umiddelbart til et tollager ved flyplassen. Maleriet selges deretter gjennom en privat avtale til Person B, som henter maleriet på tollageret. Den opprinnelige kjøper er nå selger, og kan dokumentere at midlene stammer fra salg av kunst gjennom helt legitim handel.

Ved siden av kunst som omsettes ved hjelp av auksjoner og auksjonshus, finnes det er gråmarked hvor kunstverk selges helt utenfor det etablerte. Transaksjoner for titalls millioner blir aldri kjent for andre enn de involverte. Gråmarkedet for kunst er vanskelig å kvantifisere, men det anslås at det omsettes for flere milliarder hvert år.

Kunst har blitt en egen internasjonal valuta med et marked der du kan kjøpe spesialiserte tjenester innen logistikk og finansiell og juridisk rådgivning. Og det regnes av mange som verdens største uregulerte marked.

I tillegg til at kunst benyttes som betaling innenfor ulike kriminalitetssektorer og hvitvasking, er det rapporter på at kunst brukes i forbindelse med terrorfinansiering. Særlig har det vært rapportert at IS har benyttet kunst og antikviteter for å finansiere organisasjonen.

Kunst er også registrert benyttet som ledd i “sanctions ducking”: Listeførte personer – herunder personer i Putins innerste krets – har benyttet kunstmarkedet for å flytte penger inn og ut av finanssystemene.

“Frihavner”

Frihavn er betegnelsen på en havn hvor utenlandske varer tollfritt kan innføres, lagres eller bearbeides. Toll betales først når de ferdige varene overføres til det land hvor frihavnen ligger. Hvis varene føres til utlandet, betales ikke toll. Det samme prinsippet gjelder for tollagre. Meningen med tollagre og frihavner er midlertidig lagring av varer som skal videre.

I kunstverden spiller tollagre en stor rolle, da smutthull i regelverk som regel tillater ubegrenset lagringstid. Det vil si at kunst kan innføres i landet og lagres på et tollager i all uoverskuelig fremtid, uten at det deklareres og betales merverdiavgift.

Tollagre er ofte forbundet med logistikk – særlig shipping og flytransport, og bygningene bærer ofte preg av dette ved at de ser ut som logistikkbygg for mellomlagring. I kunstverdenen er ikke derimot alltid dette tilfellet. I Luxembourg finnes det en «frihavn» som er spesialisert innen oppbevaring av kunst, og bygget ser alt annet enn «logistikkpreget» ut:

I 2019 publiserte Dagens Næringsliv en rekke artikler om hvordan kunst oppbevares i et anonymt lager på Kalbakken – DHL Excel Fine Art. Lageret oppbevarer kunst for milliarder, og kundelisten er hemmelig. I nasjonal risikovurdering fremheves det som meget sannsynlig at enkelte aktører benytter lageret for å hvitvaske penger. DN har vist at DHLs kunstlager har blitt brukt som base for kjøp og salg av dyr kunst. Mange av transaksjonene har foregått uten at kunsten har vært fortollet i Norge. Gjennom artikkelserien kunne DN vise til at:

  • Verdifull kunst kan ligge ufortollet på lager i åresvis. Der kan kunsten kjøpes og selges uten at moms betales til myndighetene, og uten at kunsten på noe tidspunkt forlater lageret.
  • Lageret har blitt brukt til å skjule transaksjoner for flere hundre millioner
  • Lageret har blitt brukt til å skjule store verdier for myndigheter og kreditorer.

Kunstens sårbarhet

Det er mange faktorer ved kunst og kunstmarkedet som tiltrekker kriminelle. Det første og fremste er anonymitet. Kjøp og salg av kunst skjer anonymt – hensynet til kjøpers og selgers privatliv er høyt verdsatt i bransjen. Ettersom kunst også omsettes på «gråmarkedet» er det svært vanskelig å fastslå hvem som er den reell eier av et kunstverk: «Possession is nine-tenths of the law» er et kjent utsagn i kunstbransjen. Den som har et kunstverk i sin besittelse, er den rettmessige eieren (ikke fullt så enkelt, men et prinsipp som legges til grunn i kunstbransjen). Det finnes ingen register for eierskap til kunst.

Personen som har et bilde stående i sitt navn på et tollager, trenger ikke være den reelle eieren. Ofte bruker eieren en stråmann eller advokat som et ledd mellom seg selv, lageret og bildet. Bilder kan også være belånt. Således er det ofte mange personer involvert i kretsen rundt verdifull kunst, og dette kompliserer bildet.

Det er på denne bakgrunn svært vanskelig å vite hvem som egentlig eier et bilde til enhver tid. Noen ganger flytter eierskapet seg raskt gjennom en kjede av transaksjoner mellom kunsthandlere, advokater og investorer. Da blir det nesten umulig å følge både pengene og eierskapet til bildene.

Ved siden av manglende eierskapstransparens er det også selve verdifastsettelsen av kunst som gjør kunst sårbar. Kunst er verdt det noen er villig til å betale for det. Dette gjør det enkelt å manipulere verdien, og det gjør det mulig for kriminelle å dokumentere midler ved å vise til salg av kunst uten at noen kan kontrollere om verdien er riktig.

Et lovtomt rom

Den egentlige – og helt fundamentale årsaken til at kunstmarkedet er sårbart for hvitvasking og terrorfinansiering – er manglende regulering og rammer fra myndighetens side. Aktører innenfor kunstbransjen er ikke rapporteringspliktig etter hvitvaskingsregelverket. De var det før 2018-loven, men ble fjernet og «erstattet» med et forbud mot kontantbetaling på over 40 000 kroner. Flertallet i Hvitvaskingsutvalget ønsket å innta kunstaktører som rapporteringspliktige, men dette valgte Finansdepartementet ikke å videreføre. Flere sentrale medlemmer av utvalget har vært kritiske til dette, herunder utvalgets leder Jon Petter Rui og Økokrim.

Et kontantforbud anses ikke i dag godt nok for å redusere risikoen for hvitvasking og terrorfinansiering i kunstmarkedet. Kunst kan kjøpes og selges via bankkonto. Auksjonshus er derfor rapporteringspliktige under hvitvaskingsregelverket i mange land – Norge er ett av unntakene.

Et sentralt argument i Finansdepartementets beslutning om ikke å videreføre kunstaktører som rapporteringspliktige var at auksjonshus hadde sendt få meldinger til Økokrim i perioden de hadde slike forpliktelser. Dette er et argument som vanskelig kan legges reell vekt all den tid det har vært en rekke andre sentrale rapporteringspliktige som ikke har hatt et stort rapporteringsvolum. Til sammenligning rapporterte verdipapirforetak så lite som 9 rapporter til Økokrim i hele 2019.

Finansdepartementet uttalte til DN at det var annet relevant regelverk som bidro til å motvirke å bekjempe ulovlige transaksjoner i kunstmarkedet, men at de ville vurdere å innta aktørene som rapporteringspliktige igjen i forbindelse med EUs femte hvitvaskingsdirektiv. Som kjent, ble dette ikke tilfellet når det femte direktivet ble innført. Og det er ikke enkelt å forstå en uttalelse om at annet regelverk er tilstrekkelig til å ivareta samfunnsansvaret som består i å forebygge og avdekke kriminalitet. Det er ikke noe forbud mot innsidehandel i kunstbransjen, og reglene for når gevinst på salg av kunst skal oppgis til skattemyndighetene er åpne for vid tolkning. DNs artikkelserie om DHL Excel Fine art viser også at regelverket åpner for nær ubegrenset lagring av kunst avgiftsfritt. EU har i en rapport stilt seg svært kritisk til at auksjonshus ikke inntas som rapporteringspliktige og at tollagre og «frihavner» ikke er forpliktet til å kartlegge eierskapet bak kunsten som lagres der.

En av de mest overraskende sidene ved DNs artikkelserie om kunst og DHLs lager, var den manglende samarbeidsviljen fra norske myndigheter. DN ba om innsyn i dokumenter fra blant annet Kulturrådet, Tolletaten og Utenriksdepartementet. Tilbakemeldingene kom treigt, noen ganger kom ingen tilbakemelding i det hele tatt, og innsynsbegjæringer ble avslått.

Til tross for at investorer over hele verden i dag anser kunst som en investering på lik linje med tradisjonelle verdipapirer, er regelverket som skal sørge for et transparent, rettferdig og velfungerende marked fraværende. Det må anses kritikkverdig at myndighetene å unnlate å oppstille rammer for bedre kriminalitetsbekjempelse i kunstsektoren, blant annet ved å underlegge sentrale aktører hvitvaskingsregelverket.

Enn så lenge faller byrden på øvrige rapporteringspliktige: Banker, regnskapsførere, revisorer m.fl. må klassifisere kunder som driver innenfor denne sektoren til forhøyet risiko, gjennomføre forsterkede tiltak, undersøke mistenkelige forhold og rapportere til Økokrim. Manglende informasjon om reelt eierskap til kunst, et omfattende gråmarked, bruk av stråmenn og klientkontoer, skatteparadis og frihavner gjør denne jobben for øvrige rapporteringspliktige svært utfordrende.

Legg igjen en kommentar

Varen er lagt i handlekurven.
0 items - kr