Fiskerikriminalitet i praksis

I risikovurdering etter risikovurdering fremheves vår største eksportnæring – fiskeri – som en bransje med svært høy risiko på antihvitvask – og med god grunn. Men hva er egentlig fiskerikriminalitet, hvordan foregår det og hvilke risikofaktorer er relevante når rapporteringspliktige skal ta stilling til kunder innenfor fiskerisektoren?

Hva er fiskerikriminalitet?

Fiskerikriminalitet er et paraplybegrep på en rekke former for kriminalitet som utføres innenfor fiske – og sjømatsektoren; kjernen er ulovlig, urapportert og uregulert (UUU) fiske. Det typiske eksempelet er fiske over tildelt kvote som ikke rapporteres. Kriminalitet som følger tett er regnskapsmanipulasjon, dokumentforfalskning og hvitvasking. Fiskeri er en yndet sektor for kriminelle, fordi den gjør det enkelt å forflytte seg over store geografiske områder, og fordi det er lav oppdagelsesrisiko. Ulike stater har ulik kriminalisering av fiskerikriminalitet, noen har ikke kriminalisert det i det hele tatt. Dette fører til at skip registreres under såkalte bekvemmelighetsflagg, som ofte også endres hyppig. Disse egenskapene ved fiskeri, gjør at fiskeri benyttes av kriminelle som et skalkeskjul og metode for å hvitvaske penger som stammer fra annen kriminalitet; narkotikahandel, menneskehandel, og handel med våpen.

Fiskerikriminalitet i Norge?

Fiskerikriminalitet er et globalt problem som foregår i alle kyststaters territorier og på det åpne hav. Norsk fiskerinæring er så integrert i det globale markedet for sjømat at vi påvirkes av forholdene i andre land. Aktørgalleriet i fiskerinæringen består av alt fra små enkeltpersonforetak, til store globaliserte konsern som rår over flere ledd i verdikjeden med betydelig geografisk spredning. Selv om Norge har et godt forvaltningssystem og et lovverk som er langt bedre enn det som trekkes frem som utfordringer globalt, finner vi eksempler på organisert kriminalitet også i vårt land. Den såkalte kongekrabbesaken som rullet opp i 2019 og 2020 viser grov økonomisk kriminalitet spredt over et stort nettverk av aktører. Det er også klare indikasjoner på at vi har et ressursuttak av bl.a. torsk som er høyere enn tildelte kvoter. Det er også avdekket en del overtredelser av regelverket innen arbeidslivet, spesielt knytet til utenlandske arbeidskraft og sosial dumping.

Hvordan utføres kriminalitet innen fiskeri?

Sentrale metoder for hvitvasking i fiskeri er dokumentforfalskning og korrupsjon. Eierne store havgående fabrikktrålerne kjøper lisenser til å fiske, særlig i den tredje verden, og fangsten distribueres hurtig fram til de store markedene. Det er registrert tilfeller der tjenestemenn i land med strukturelle korrupsjonsproblemer bestikkes for å få større kvoter. Det var dette Samherji-saken omhandlet. Det islandske fiskeriselskapet har etter en dokumentlekkasje vært under mistanke for å bestikke en namibisk tjenestemann for å sikre seg tilgang til kvoter for fiske av hestemakrell i landet. Store penger ble overført til et selskap i Dubai.

Endring av fartøyets identitet og navn er også en metode som forekommer i kriminelle virksomheter. Flere fartøy gis gjerne samme identitet for å kunne fiske på samme lisens. Flaggshopping – skifte mellom flaggstater er vanlig. Når råstoff er brakt i havn og foredles – er det vanlig å feilmerke art for å forlede verdikjedens aktører, inkludert forbrukerne, til å betale for høy pris. Omskriving av art forekommer i norsk sammenheng særlig fra torsk til hyse fordi torsk er høyere priset på markedet. Feilmerking skjer også for å oppnå avgiftsfordeler, og det inngår både skattesvindel og hvitvasking. Utbetaling av kontant lønn til mannskap om bord på fartøyene er en kjent metode for å hvitvaske penger. Fisk som er ment for produksjon i tredjeland, går gjerne gjennom fryselager i bekvemmelighetshavner og er da merket som hyse. Når fisken videresendes til tredjeland for foredling, merkes den om.

Flere saker både i Norge og i utlandet illustrerer at fiskerikriminalitet er organisert. Det tas for eksempel skjulte uttak av kvotebelagt fisk i samarbeid mellom flere aktører både til havs og på land. Kriminalitet kan bestå av uregistrerte leveranser til omlastingsfartøy. Det avtales høyere priser for å levere større kvantum til mottak enn det som er meldt inn. Fisk fra en sone rapporteres fanget i en annen sone. En fiskeribedrift i Norge ble for eksempel domfelt for tilfeller hvor den hadde levert fisken ett år, men utferdiget brygge – og sluttsedler neste år. Det var også tilfeller hvor bygge-og sluttsedler ble registrert på et annet fartøy enn det som hadde levert fangsten. Dette ble karakterisert som brudd på råfiskelovens bestemmelser. Lagmannsretten la til grunn at overtredelsen var å anse som ulovlig fanget fisk: kvoteforskyvning, der brygge-og sluttsedler ble uriktig utfylt for å tildekke at fangsten ikke hadde skjedd innenfor lovlig kvote. Dette hadde fiskerne fordel av, men også foredlingsbedriften som fikk tilført mer fisk for bearbeiding og salg.

I Norge har oppmerksomheten i hovedsak vært rettet mot fiskeriforvaltning og ulovlig fiske i det russiske Nordvestområdet. Norskbaserte selskaper opererer i nært samarbeid med utenlandske organiserte kriminelle nettverk som også har en kjernegruppe som benytter vold og korrupsjon i sin virksomhet. Hertil kommer at det er etter landing av ulovlig fangst at hvitvaskingen gjennom kriminelle nettverk starter. Et fiskehandelsselskap lokalisert i en mindre by på den norske vestkysten kjøpte i 2005 et parti fisk ulovlig fanget utenfor Island av tre svartelistede russiske fiskefartøy. Etterforskningen koblet selskapet direkte til fartøyene som fisket ulovlig, samt til et fryseskip som var svartelistet av NEAFC og til japanske kunder. Det norske fiskehandelsselskapet bekreftet kjøpet av fisken, men hevder at de ikke kjente til at fisken var ulovlig fanget. Selskapet ble anmeldt, men saken ble henlagt fordi etterforskningen viste at det manglet lovhjemmel i saltvannsfiskeloven for å straffe medvirkning til ulovlig fiske.

Dette sakskomplekset viser hvordan organisering av handel med fisk kan foregå i den såkalte ”trader-bransjen”. Handel med fisk er en internasjonal og uoversiktlig del av fiskerinæringen. Ofte er det nært samarbeid mellom fiskebåteier, fartøyfører og mottaksselskaper, altså organisert økonomisk kriminalitet gjennom nettverk med stort ressursmessig skadepotensial. Ved å ta utgangspunkt i en enkeltpersons handlingsmønster var det mulig å komme fram til opplysninger som viste flere innenlandske og utenlandske næringsdrivende og konkursgjengangere som fortsatte å drive forretning etter gjentatt domfelling. En sak ble til flere deler som kunne settes sammen til et nettverk av enkeltpersoner i selskaper som samarbeidet. Fiskehandlerne som samarbeidet hadde ulike funksjoner hvor en skulle fungere som mellommann mellom utenlandske foredlere og kjøpere. En annen skulle ”tåkelegge” transaksjoner så godt som mulig. De samarbeidende aktørene holdt også informasjon om fiskens opprinnelse tilbake fra samarbeidspartene. Historikk og virksomhetenes eierstruktur er vanskelig å få et bilde av. Denne saken førte til at kontrollmyndigheten kom på sporet av et annet selskap som hadde tilknytning til og gjorde forretning med ovennevnte bedriften.

Det har lenge vært mistanke om hvitvasking av fisk gjennom utenlandske kvoter. Et eksempel er en sak som dreier seg om sannsynlig overfiske av russisk trålerkvoter, mulig hvitvasking av utbytte via norsk selskap, utenlandske statsborgere i Norge og eiere av selskapene. Morselskapet benyttet ”bareboat charter” av fiskefartøyer. I denne sammenheng benyttes begrepet som en generell betegnelse på at norske og andre vestlige staters fiskefartøyer leies ut til russiske fiskeforetak for å fangste på russiske kvoter. I tillegg handlet selskapet fisk fra andre russiske eierselskaper. Det var inngått langtids leieavtaler som gjorde at selskapet kunne kjøpe fisk fra de russiske fartøyene. Dette var ikke i overensstemmelse med norske forvaltningsmyndigheters oppfatning av holdingselskapet, som påstod å eie skip som ble leid ut til russiske selskaper. Det nå Asia-baserte morselskapet antas å bestå av et betydelig antall datterselskaper, som fangster på russiske kvoter av torsk og hyse i Barentshavet. Det var mistanke om at store deler av dette kvantum kunne være omsetning av ulovlig fanget fisk. Selskapene holdt en lav profil utad og ledelsen har uttalt at de ikke så noen grunn til å rapportere noe som helst til norske myndigheter vedrørende de russiske kvoter fartøyene fisket på. Selskapet var delt gjennom et morselskap og et eierselskap. Strukturen i konsernet var komplisert, noe som gjorde det vanskelig å få fullt innblikk i oppbyggingen, fiskets gang samt vare- og pengestrøm. Et antall russiske fiskefartøyer eid/chartret av det aktuelle selskapet via et eget opprettet ”eierselskap” som benyttet dobbelflaggede russiske/kypriotiske fartøyer, hadde i 2002 fisket over sine selskapskvoter med til sammen 16 550 tonn. I 2003 endret selskapet strategi ved selv å foreta omlasting og levere til tredjeland. Derved mistet kontrollmyndigheten muligheten til informasjon om fangstkvantum.

En kjent og ikke sjelden brukt metode er falske konnossementer. Ved slik svindel opereres det med to sett skipningsdokumenter for å dekke overfiske for kontrollmyndigheten i Russland og Norge. Her må en kunne regne med at de konnossementer som benyttes ved levering i utlandet inneholder de korrekte kvanta fisk, mens de konnossement som vises fram ved kontroll om bord kan være tilpasset fangstdagboken

Risikodrivere

Heldigvis er det mange lovlydige aktører innen fiskerisektoren. Men hele bransjen er iboende sårbar for hvitvasking, og rapporteringspliktige må gjennomføre grundige risikovurderinger av fiskerikunder. For å gjøre dette må man ha kunnskap om hvordan fiskerikriminalitet foregår i praksis. Følgende risikodrivere bør vurderes:
– Grad av internasjonal virksomhet
– Har selskapet virksomhet eller skip som seiler i risikoland, herunder Russland?
– Driver selskapet kvotebelagt fiske?
– Driver selskapet eksport?
– I hvilket land er skipet registrert?
– Fiskes det i internasjonalt farvann?
– Benyttes omlastingsskip?
Økonomisk kriminalitet kamufleres ofte gjennom varestrømmen i havner som tar imot, lagrer, foredler og omlaster ulovlig fanget fisk. I åpent hav
foregår det ulovlige omlastingen ved at fisken går direkte fra fiskefartøy til fraktefartøy. Transportfartøyet frakter deretter fisken til
bekvemmelighetshavn for salg og foredling. Derved omgår man kvotekontrollen.
– Er skipet registrert i skatteparadis/bekvemmelighetsstater? Å seile under bekvemmelighetsflagg er tillatt, men når omlasting skjer på det
åpne hav for å skjule overfiske av kvoter og leveransen gjøres i bekvemmelighetshavner, vil det være potensielle lovbrudd.
– Er selskapsstrukturen kompleks?
En særlig risikofylt sturktur er der selskapene bygges opp an en rekke selskaper som hver eier enkeltfartøyer gjerne registrert i skatteparadiser og
avsatt til å fiske i internasjonalt farvann. Dette begrenser det økonomiske ansvaret dersom lovbruddene skulle bli oppdaget og selskapet gjort
ansvarlig. Selskapsstrukturen viser at sammensetningen av flåte er spesialisert for å utnytte de muligheter som liger i fiskerikriminalitet.
– Endrer fartøyene ofte navn?


Legg igjen en kommentar

Varen er lagt i handlekurven.
0 items - kr