Nasjonale PEP-er: Lav risiko?

Politisk eksponerte personer er én av to kundegrupper hvitvaskingsregelverket tillegger forhøyet risiko – og med god grunn. I tiår etter tiår har verden sett korrupte ledere benytte sine posisjoner til å oppnå fordeler eller motta midler de ellers ikke er berettiget. Begrepet «PEP», slik vi kjenner det i dag, begynte så smått å utvikle seg på slutten av 1990-tallet i kjølevannet av Abacha-saken. Abacha-saken var en stor hvitvaskingsskandale i Nigeria som ble en av de største drivkreftene bak etableringen av et globalt regime for å forhindre politisk eksponerte personer fra å utnytte finanssystemene til å hvitvaske penger. Abacha var en nigerianske diktator, som stjal penger som tilhørte landet og folket. En stor del av midlene stammet fra bistand fra andre land. Han benyttet nære familiemedlemmer og forretningsforbindelser til å gjennomføre overføringene, som beløp seg til flere milliarder dollar. Midlene ble senere gjenfunnet i banker over hele Europa. PEP-konseptet ble formelt ved vedtakelsen av FNs korrupsjonskonvensjon i 2003. Konvensjonen identifiserte ulike egenskaper ved politisk eksponerte personer som senere la grunnlaget for innlemmingen og definisjonen av PEP i FATFs anbefalinger.

Siden har skandaler som involverer politisk eksponerte personer på alle nivåer i samfunnet funnet sin rettmessige plass i nyhetsdekningen over hele verden. Den mangeårige diktatoren Augusto Pinochet i Chile med utallige liv på samvittigheten benyttet aliaser, ulike kombinasjoner av fornavn og etternavn, nære familiemedlemmer og høytstående militært personell fra Chile til å åpne nær 130 bankkonti i USA for å oppbevare midler som stammet fra korrupsjon, eller som regelrett var stjålet fra det chilenske folk. Over 2 milliarder kroner tilhørende Muammar al-Gadaffi – frarøvet folket i Libya – ble gjenfunnet og frosset av norske banker.

Så hva med Norge – og norske PEP-er? Det ikke sjelden man kan høre kommentarer i forbifarten som «i Norge har vi jo nesten ikke korrupsjon», eller «nasjonale PEP-er representerer jo ikke en virkelig risiko, det kan umulig være nødvendig å stramme så veldig inn på tiltakene mot dem?». Er det virkelig sånn at nasjonale PEP-er ikke representerer en reell risiko? Norge har i alle år rangert som et av de minst korrupte landene i verden på Transparencys korrupsjonsindeks. Men betyr det at korrupsjon ikke skjer, og at alle nasjonale PEP-er innebærer lav risiko? Neppe.

Vi har sett store selskaper – med statens som majoritetseier – begå korrupsjon både i Norge og i utlandet. Yara vedtok i 2014 en bot på 295 millioner kroner for grov korrupsjon etter at høytstående direktører i selskapet hadde gitt 1,5 millioner dollar til ministersønn Mohamed Ghanem. Pengene ble overført til en sveitsisk bankkonto, og betalingen skjedde mens Yara forhandlet med hans far-tidligere oljeminister i Libya Shukri Ghanem, som på vegne av libyske myndigheter skulle ta stilling til Yaras ønske om å etablere seg i landet. Ikke nok med det, betalte Yara også en million dollar til Gurpreetesh Singh Maini, sønn til en høytstående embetsmann i et indisk departement. Beløpet ble satt over på en konto i Hongkong som tilhørte et selskap opprettet i navnet til ektefellene til sønnen og tjenestemannen, registrert på de britiske jomfruøyer. Høytstående politikere, sveitsiske bankkonti, selskaper og stråmenn, og skatteparadiser; alle ingrediensene i en hvitvaskingsskandale. I tillegg har vi flere korrupsjonssaker som involverer alt fra store selskaper som – Equinor, Unibuss, Store Norske og VimpelCom – til kommunale byggesaker.

Siemens-saken omfattet klassisk whistleblowing, et regjeringsoppnevnt utvalg, en Økokrim-etterforskning og 15 siktelser i forbindelse med produktleveranser til Forsvaret – som dog resulterte i 0 domfellelser (for det finnes ikke korrupsjon i Norge). Det regjeringsoppnevnte Dalseid-utvalget avslørte at Siemens hadde overfakturert det norske Forsvaret ifm. produktleveranser fra 2000 til 2004 tilsvarende 36,8 millioner kroner. Videre avslørte rapporten at en rekke selskaper som hadde kontrakter med Forsvaret hadde benyttet millioner av kroner for å smøre forsvarstopper for å oppnå gode kontrakter: flere turer til utlandet, middager og gaver betalt av private selskaper, der forsvarstopper fikk disse gratis som smøring. Forsvarsdepartementet oppnevnte en egen granskningsgruppe som bl.a. undersøkte golfreiser hvor det deltok ansatte i Siemens og toppoffiserer i Forsvaret. Gruppen viste også til at flere toppledere i Forsvaret deltok på så mange som 32 forskjellige arrangementer som alle ble betalt av Siemens. Videre skal to forsvarstopper ha besøkt sexklubber i Amsterdam på Thales Norway sin regning….

Og vi har sett politikere involvert i ugreie saker: Reiseregningsjuks og medias siste avsløring av “skatteplanlegging”. Det er uvisst om Trude Drevland er mest kjent for danseteknikken sin i «Skal vi danse» eller for sin posisjon som ordfører i Bergen hvor hun måtte gå av etter en sak som involverte cruiseskip, vennetjenester og luksusturer. Så har vi oppdrettskonsernet Nordlaks som fikk tildelt 21 nye laksekonsesjoner etter å gjennom 5 selskaper ha gitt pengegaver til Høyre og Frp i Nordland. Nesten 50 000 kroner til de to regjeringspartiene i en transaksjonskjede på fem enkeltstående bidrag på 9990 kroner. Gaver på 10 000 kr eller mer utløser rapporteringsplikt, mens beløp under kan holdes hemmelig. En treffende sammenligning av Magnus Forsberg i Dagsavisen er TV-serien Sopranos, hvor mafiakone Carmela drar rundt fra bank til bank og setter inn 9900 dollar, for ikke å utløse meldeplikt.

Det er liten tvil om at vår egen tro på oss selv – og derav vår rangering på korrupsjonsindeksen – har bidratt til en naivitet som i dag representerer et stort hinder i kampen mot korrupsjon (og dermed også mot hvitvasking). En tro på at vi ikke har korrupsjon i Norge, og på at nasjonale PEP-er representerer lav risiko – er en dårlig grunnrustning i møte med den korrupsjonskulturen vi ser brer seg i resten av verden – også her i Norge. Ingen land er immune mot korrupsjon. Selv om vi rangerer blant de minst korrupte landene på korrupsjonsindeksen er det for det første viktig å huske på at dette er en persepsjonsindeksen; den måler ikke faktisk korrupsjon, men graden av folks tillit til at det ikke foregår. Videre oppfattes vi som det mest korrupte landet blant de skandinaviske.

Tette nettverk er en del av landskapet i Norge. Undersøkelser gjort av Transparency Norge viser at 70 % mener at korrupsjon påvirker beslutninger i offentlig og privat sektor. Det som kanskje er mest spesielt for Norge er såkalt vennskapskorrupsjon. Norge er et lite land med tette forhold og en sterk nettverkskultur. Det kan gjøres oss spesielt sårbare for at vennetjenester overskygger formell kompetanse ved ansettelser eller ved anskaffelser, og anbud. Norge er heller ikke immun mot det som skjer i resten av verden, og vi er i stor grad representert i en rekke land som rangerer betraktelig lavere på korrupsjonsindeksen.

Det må derfor være rimelig å konkludere med at 1) Norge er eksponert for korrupsjon og 2) Nasjonale PEP-er representerer en forhøyet risiko. Så må det understrekes at PEP-klassifisering ikke betyr at vedkommende PEP-kunde settes under mistanke for hvitvasking. Det er utelukkende en egenskap ved vedkommendes person som gjør at risikoen for hvitvasking er forhøyet. Det kan sammenlignes med kredittrisiko: Lav alder øker kundens kredittrisiko – men sett i sammenheng med andre faktorer betyr det ikke nødvendigvis at vedkommende individuelle kunde faktisk vil komme til å misligholde et lån. Det er derfor et behov for å risikovurdere PEP-kundene nærmere.

I Vegas Antihvitvask Spesialistkurs demonstrerer vi hvordan rapporteringspliktige kan utarbeide rammeverk for håndtering av PEP-kunder, på strategisk, taktisk og operativt nivå – og på hva som er spesifikke indikatorer på hvitvasking for akkurat denne kundegruppen. Nøkkelen er en risikobasert tilnærming. Lovens minimumstiltak om godkjenning av overordnet ved etablering, kartlegging av midlers opprinnelse og forsterket oppfølging skal alltid gjennomføres – men kan differensieres i styrke avhengig av den enkelte PEP-kundes risiko. Et første helt overordnet steg er å kategorisere de ulike PEP-stillingers risiko – og plassere dem i risikoklasser. Her vil momenter som tilknytning til utlandet og korrupsjonsutsatte land, tilgang til offentlige midler, og grad av representasjon og offentlighet være relevante i vurderingen. Eksempelvis vil en norsk lagdommer sannsynligvis representere lavere risiko enn en statsråd i et svært korrupsjonsutsatt land.

Det vil aldri finnes en fasit på hvordan de ulike PEP-stillingene skal risikoklassifiseres. Risikoen knyttet til ulike PEP-stillinger vil variere blant rapporteringspliktige. Utenlandske PEP-er er et typisk eksempel på en høyrisiko-kategori av PEP for rene nasjonale rapporteringspliktige, mens det for store internasjonale banker vil være nødvendig å ha en mer finmasket risikovurdering av denne PEP-gruppen. Det er likevel mulig å gi en innføring i metodikken som bør ligge til grunn for et helhetlig PEP-rammeverk. Nedenfor er et eksempel på hvordan en risikoklassifisering av PEP-stillinger kan se ut.






2 kommentarer om “Nasjonale PEP-er: Lav risiko?”

  1. Om PEP hadde omfattet lavere politiske nivåer, f.eks. kommunalt plan er det vel på dette nivået risikoen hadde vært høyest.

    Svar
    • Ja, helt enig, det er et godt poeng!
      Vi har sett flere saker i Norge hvor ordfører har vært involvert i korrupsjonssaker. Selv om ordfører ikke er å regne som PEP er det også en plikt til en risikobasert tilnærming. Dersom rapporteringspliktig er kjent med kunde sin stilling som ordfører i kommuner som kan vurderes å ha høy korrupsjonsrisiko (størrelse på kommunen, kommunens geografisk plassering med strandsone, osv.) vil det være riktig å anse vedkommende som høy risiko kunde og gjennomføre forsterkede kundetiltak tilpasset kundens konkret risiko.
      Det er imidlertid ikke plikt til kartlegging av ordfører på samme måte som PEPer slik som definert av loven.

      I Frankrike for eksempel er rapporteringspliktige lovpålagt å innhente informasjon om kundens yrke som del av KYC. Informasjonen om yrke brukes deretter som en viktig risikodriver ved risikoklassifisering.
      EBAs veiledning om risikofaktorer nevner også «professional activity» som en viktig risikofaktor som bør inngå i kundens risikovurdering.

      Svar

Legg igjen en kommentar

Varen er lagt i handlekurven.
0 items - kr