Lov om register over reelle rettighetshavere delvis i kraft

Lov om register over reelle rettighetshavere ble vedtatt 1. mars 2019, og tilhørende forskrift i juni 2021. Transparens rundt reelle rettighetshavere har hatt et høyt internasjonalt fokus, og loven gjennomfører EUs fjerde hvitvaskingsdirektiv. Vi har imidlertid ventet på ikrafttredelsen, og i går – 1. november 2021 trådte deler av loven og forskriften i kraft.

Det er kun lovens og forskriftens kapittel 1 og 2 (og lovens § 15 om straffesanksjon) som trer i kraft. Med dette pålegges nær sagt alle som driver virksomhet i Norge (i loven kalt «registreringspliktige») å innhente, registrere, vedlikeholde og oppbevare informasjon om hvem som til enhver tid er å anse som virksomhetens reelle rettighetshavere. Unntak gjelder for en nærmere spesifisert krets av juridiske personer, herunder dødsbo, konkursbo og børsnoterte selskaper. Lovens og forskriftens kapittel 3 som gjelder registrering av den innhentede informasjonen, er ennå ikke trådt i kraft – i påvente av at det etableres tekniske løsninger for registrering i Brønnøysundregistrene.

Det blir spennende å se implikasjonene av loven og registeret når totalpakken trer i kraft. Rapporteringspliktige virksomheter har lenge kjempet med å lage gode løsninger for kundeetablering for bedrifter. Kravet til å identifisere og verifisere reelle rettighetshavere gjør disse prosessene krevende for både den rapporteringspliktige og kunden. Visse særegenheter i loven kan imidlertid indikere at registeret for reelle rettighetshavere ikke kommer til å representere en revolusjonerende faktor i disse prosessene. Årsaken er at registeret ikke vil ha negativ troverdighet – det vil si at rapporteringspliktige ikke kan se bort fra opplysninger som ikke er registrert.

For det første opererer lov om registrering av reelle rettighetshavere med andre kriterier for identifisering av reelle rettighetshavere enn hvitvaskingsloven. Den grunnleggende definisjonen er den samme: Det vil være den eller de fysiske personene som i siste instans eier eller kontrollerer den registreringspliktige. Men ved selskapsstrukturer og reelt eierskap i flere ledd (indirekte eierskap) avviker de to regelverkene fra hverandre: Hvitvaskingsloven krever kun over 25 % eierskap eller kontroll i de bakenforliggende ledd, mens lov om register over reelle rettighetshavere krever minimum 50 %. Avviket er bevisst og blant annet begrunnet med at kartleggingen for registreringspliktige ville blitt unødvendig omfattende. Kretsen av reelle rettighetshavere er etter dette betydelig videre etter hvitvaskingsloven.

For det andre vil ikke registeret nødvendigvis være oppdatert eller korrekt. Forskriften angir at det skal være tilgang til registrerte opplysninger om reelle rettighetshavere i registeret i minst 10 år etter at opplysningen ble endret. Det samme gjelder etter at den registreringspliktige har opphørt. Når opplysninger er innhentet fra andre registre, og historiske opplysninger er tilgjengelige fra et slikt register i minst like lang tid, er det imidlertid ikke nødvendig at samme historiske opplysninger lagres og tilgjengeliggjøres i registeret over reelle rettighetshavere. Med andre ord skal registeret ikke inneholde informasjon som finnes i registre andre steder, i Norge eller utlandet. På denne måten vil ikke registeret gi en helhetlig fremstilling over reelle rettighetshavere, noe som vil kunne føre til at informasjonen i registeret vil kunne være utdatert etter kort tid.

For det tredje er terskelen for identifisering i forskriften om registrering av reelle rettighetshavere rent objektive. Hvitvaskingsloven krever på sin side at rapporteringspliktige legger til grunn en risikobasert tilnærming ved identifiseringen av reelle rettighetshavere. For høyrisikokunder kan det være nødvendig å vurdere eierskap som er lavere enn 25 % for å utgjøre reelt rettighetshav.

For det fjerde krever hvitvaskingsloven at rapporteringspliktige skal legge sammen nære familiemedlemmers eierskap når terskelen på 25 % skal vurderes. Denne regelen er ikke tatt inn i identifiseringskriteriene for registreringspliktige under lov og forskrift om register for reelle rettighetshavere.

Av disse grunner – og som presisert av Finanstilsynet – vil rapporteringspliktige ikke kunne bygge utelukkende på registeret. Det vil fortsatt være behov for å gjennomføre selvstendige kontroller av kunders eierskap for å identifisere reell rettighetshav(e). Registeret blir på denne bakgrunn til mindre hjelp enn hva man først håpet på. Tvert imot vil det medføre en ny oppgave for rapporteringspliktige: Meldeplikt om uoverensstemmelser. Rapporteringspliktige vil, når loven og forskriften trer fullt i kraft, få en straffesanksjonert meldeplikt om uoverensstemmelser mellom oppføringer i registeret og resultatet av egne undersøkelser. Ettersom hvitvaskingsloven opererer med en videre krets av reelle rettighetshavere, og legger til grunn en risikobasert tilnærming til identifiseringen, vil denne meldeplikten kunne medføre nokså vidtgående forpliktelser for rapporteringspliktige. Finansdepartementet har presisert i sitt høringsnotat til forskriften at varslingsplikten ikke uten videre utløses av at de potensielt mer omfattende undersøkelsene utført av rapporteringspliktige har identifisert andre personer enn de som registreringspliktige har identifisert. Samtidig legges det til grunn at dersom rapporteringspliktige avdekker rene stråmenn, må det meldes til registeret om avvik. Forhåpentligvis vil vi se klarere retningslinjer for operasjonalisering av meldeplikten når ikrafttredelse av resten av lov og forskrift nærmer seg.

Legg igjen en kommentar

Varen er lagt i handlekurven.
0 items - kr